Moren til drapsdømte Jon Helge Andersen, Berit Andersen, tar i dag til motmæle mot moren til Stine Sofie, Ada Sofie Austegard, som mener at hun som pårørende må få medbestemmelsesrett over om permisjoner skal gis til straffedømte.
Berit Andersen sier: “For hvis etterlatte etter offeret skal bestemme permisjonen, hva skal vi da med et rettsapparat. Da tar fort hevnlysten over”. Sjelden har jeg vært mer enig. Det første som slo meg nÃ¥r jeg leste om ønsket til Ada Sofie Austegard var at dette oser av hevnlyst. Og bare av den grunn at hevnlyst kunne bli et motiv burde slett ikke pÃ¥rørende fÃ¥ ha et ord med i laget nÃ¥r det gjelder prøveløslatelse eller permisjoner til den straffedømte.
Jeg har full forståelse for Austegards ønske om å ha noe å si i slike tilfeller, men jeg har ingen forståelse for at hun faktisk skal kunne få det. Vi kan ikke ha et samfunn der hevnlyst skal være en årsak til at man skal nekte straffedømte permisjon eller prøveløslatelser, men et slikt samfunn vil vi få hvis vi åpner for at pårørende og etterlatte skal kunne ha noe å si i slike tilfeller.
Jeg vil bli svært overrasket hvis Ada Sofie Austegards rettssak mot Justisdepartementet fører frem. Advokaten til Austegard sier dette om grunnen til stevningen: “Hensikten er Ã¥ fÃ¥ vurdert den prinsipielle siden av dette. Vi ønsker en rettslig vurdering av om etterlatte har rett til Ã¥ bli hørt”.
Rent prinsipiellt så er jeg en sterk motstander av dette nettopp fordi jeg er redd for at det er hevntanken som vil bli den drivende kraften bak protester mot prøveløslatelser og permisjoner. Det er en grunn til at vi har en rettsstat og ikke et samfunn preget av hevn. Hvis denne stevningen fører frem vil vi bevege oss vekk fra retsstatsprisnippet og tilbake til middelalderens tankegang om at samfunnet krever hevn.
This entry was posted on Monday, January 29th, 2007 at 8:33 pm and is filed under Rettssikkerhet, Samfunn. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.
Amen!
Hyggelig å være enig med deg
De etterlatte skal selvfølgelig bli hørt, men det bør skje under rettssaken. Etter det må gjennomføring av straffereaksjonen overlates til myndighetene.
Det var en ganske interessant artikkel i Magasinet om foreldrene til en ung jente som var blitt drept av kjæresten sin. De følte ikke at de var blitt hørt før og under rettssaken, og da tror jeg også det blir vanskeligere å finne en måte å la livet gå videre. Så kanskje kan det likevel tjene til noe å få en prinsipiell gjennomgang av hvordan og i hvor stor grad etterlatte skal bli hørt.
Det jeg tenkte da jeg leste det var at det ikke er så lenge til han slipper ut, og hva da?
Jeg skjønner Ada Sofie Austegård, men som du sier, det er ikke hun som iverksetter straff. Og det tror jeg faktisk hun skal være glad for.
Og jeg spør meg også hvor mye hjelp hun har fått/villet få for å komme seg videre. Før den dagen kommer da han slipper ut må hun jo gjøre det.
Iskwew: Så vidt jeg husker så fikk han vel 17 år og med vanlig praksis så slipper han ut etter 2/3 soning, litt over 11 år. Det er under 5 år til.
SÃ¥ Iskwew, jeg tror du har et godt poeng der. Austegard bør vel begynne Ã¥ forberede seg pÃ¥ det uungÃ¥elige. For jo kortere tid det er igjen til han er ferdig med soningen desto oftere vil han fÃ¥ permisjoner etc for Ã¥ venne seg til et liv utenfor murene…
Saccarina: Ja det ER hyggelig at vi kan være enige av og til også
Saccarina: Jeg leste den saken i Magasinet.
(Jeg finner ikke saken på nett, og har ikke mulighet her og nå til å kjøpe pdf-filen, så jeg får ikke detaljene.)
Gutten det er snakk om ble dømt for forsettlig drap, mens flere av partene som kom til orde i Magasinet hadde sterke meninger om at drapet var overlagt. Det er en ganske stor forskjell på disse to lovbruddene, no lovgiver gir uttrykk for gjennom strafferammen. Øvre strafferamme for forsettlig drap er 15 år, mens øvre strafferamme for overlagt drap er 21 år.
Det er ikke det at jeg er blind for de pÃ¥rørendes smerte, men i vÃ¥rt rettssystem er de ikke part i saken, og sÃ¥nn bør det forbli. At pÃ¥rørende skal kunne føre “utenomrettslig” bevis i en avis, eller at de skal kunne pÃ¥klage gjerningspersoners permisjon, bryter med flere viktig prinsipper for rettssikkerhet.
Jeg har også tenkt at det kunne være gunstig for offeret å få lov til å tømme seg for frustrasjon i rettssalen. Men så spurte en meget klartenkt venn av meg hvorfor den tiltalte, som per definisjon er uskyldig, skal måtte finne seg i det. Hva hvis hun blir frifunnet?
I den grad fornærmede/pårørende skal få oppleve en renselse eller forsoning i rettssalen, bør det skje etter en eventuell domfellelse. Men i den sammenhengen er det en interessant tanke.
Austegard har mest sannsynlig massiv støtte i folket for sin sak. Hun utnytter dette for alt det er verdt og noen bør stoppe henne litt brannfort.
Habben: Jeg har et lite håp om at rettsvesenet vil stoppe henne, men sikker kan man jo ikke være - desverre
Jeg er helt enig med deg. Det er ikke opp til Austegard å synse om hvilken soning de dømte skal gjennomgå. Et sivilisert samfunn er ikke slik. Austegards opptreden bidrar til å sentimentalisere saken, det blir bare ekkelt, uansett hvilken sympati jeg har med familien.
MEN: Jeg forstår godt problemet med at Austegard og andre fra familien kan komme til å møte de dømte når de engang slipper ut. Det blir selvsagt ikke bare hyggelig. Her må det være mulig å finne en pragmatisk løsning.