Jeg er jo eks-narkoman og synes det er utrolig flott at personer som Rein Alexander og Torbjørn “Biri’n” Løkken velger Ã¥ stÃ¥ frem med sine historier som narkotikabrukere. Ettersom jeg er en smule narsisstisk vil jeg republisere et innlegg jeg skrev i mars-mÃ¥ned om intervjuet med magasinet Henne:

For de av dere som har fulgt med på mine skriverier en god stund, husker kanskje at jeg i fjor høst ble intervjuet av magasinet Henne om min fortid som narkoman. Ettersom jeg mistenker at det er en del av mine lesere som ikke leser Henne så trykker jeg deler av artikkelen her.

I bladet er det to personer som er intervjuet, ei jente ved navn Julie (som jeg forøvrig aldri har møtt og ikke vet hvem er) og meg. Jeg har kun tatt med det som handler om meg i denne artikkelen og klippet vekk det som står om Julie.

Here we go:

[…]

Røros 2006: Turistene har forlatt gatene, den gamle bergstaden har falt tilbake i sin langsomme hverdagsrytme. På byens kaffebar sitter Knut Stian Olsen, 31 år og opprinnelig fra Kongsvinger.

Det er en bra dag, han er kommet seg opp av sengen uten å møte bøygen. Hvis bøygen hadde sperret døren hans denne morgenen, ville han ikke kommet seg ut. Han hadde ikke tort å møte oss. Han hadde lagt seg under dynen og sovet resten av dagen.

Knut Stians bøyg er sosial angst. Ham relaterer den til utstrakt ecstasymisbruk. Det er tre år siden sist pille, som han pleide å sette gjennom skudd i armen. Da stoffet gikk ut, flyttet angsten inn.

I likhet med Julie tilhørte ikke Knut Stian housemiljøet. Det eksisterte ikke på Kongsvinger. Kongsvinger var hjemmefester og brune puber. Og der det var fest, var det piller.

Knut Stian mener det er naivt å bare knytte stoffmisbruk opp mot visse miljøer, eller visse arketyper: den rike kokainmisbrukeren, den hjemløse heroinmisbrukeren, den ellevilt dansende ecstasymisbrukeren. – Det finnes et mellomsjikt av helt vanlige folk som bruker stoff, påpeker han. – Og dem er det flest av. Du ser dem bare ikke.

Selv tok han sin første hvite pille i 1999, idet dundringen fra den store teknofesten døde ut. Han ville teste. Av ren, skjær nysgjerrighet. Pang. Snarveien til himmelen gikk gjennom en pille til 150 kroner. Nå hadde han virkelig noe å se fram til hver helg. Etter hvert ble helgene til hele uker. Han var forelsket i effekten, i følelsen det ga ham. For å finansiere lykken gjorde han brekk i butikker. Han begynte å selge piller over bordet på puben. Når lommeboka var slunken, spedde han på med amfetamin.

Så traff han sin nåværende kone, og flyttet til Oslo. Han hadde jobb en stund, men det varte ikke lenge. – Jeg stjal fra jobben for å finansiere misbruket. Og jeg mottok lønn og arbeidsledighetstrygd samtidig.

På den måten kunne han gå ned på plata og handle til seg og samboeren. Mesteparten av tiden tilbrakte de i leiligheten. Konstant i kjemisk lykkerus, mens livet raste sammen rundt dem. Det spilte ingen rolle. På lykkeplaneten var virkeligheten lysår unna. – Du blir aktiv med ecstasy. I hvert fall tror du at du utretter en hel del. Jeg kunne spille kabal på pc-en 18 timer i strekk uten å merke at tiden gikk.

[…]

I Oslo var Knut Stians form fin så lenge han holdt det gående. For enkelte har ecstasyrusen plutselig snudd seg fra himmel til helvete, men Knut Stian forteller at han aldri hadde dårlige opplevelser i de fire årene han ruset seg. Hallusinasjoner var vanlig: vegger som flyttet seg, askebegre som delte seg i to på bordet. Det skremte han aldri. At det plutselig sa stopp en dag, skyldtes en slags aha-opplevelse.

– Søsteren min plukket oss opp på politistasjonen etter at samboeren min og jeg hadde åkt inn for rus. Vi hadde snakket om å reise fra Oslo tidligere, men det var først etter denne hendelsen at tanken ble klar og tydelig: Nå går det ikke lenger.

Det var en torsdag. Mandagen etter fikk de 1500 kroner av Knut Stians mor, med beskjed om å reise så langt pengene rakk. Endestasjonen ble Røros. De hadde hver sin bag med klær. – Det første vi gjorde var å gå på sosialkontoret. Og hadde det ikke vært for den enorme velvilligheten og hjelpsomheten vi møtte der, ville vi antakelig reist tilbake til Oslo, og vært på kjøret fortsatt.

De tre første månedene var en eneste lang marsj. Knut Stian og samboeren gikk og gikk og gikk, for å lette abstinensene. Hjertebanken, skjelvingen. Og tvangstankene som kvernet rundt i hodet: ”Må tilbake. Må ha stoff.” For virkeligheten som åpenbarte seg nå, var brutalt flat. Brutalt livløs og grå.

[…]

Både for Knut Stian og Julie ble det en jakt på tilværelsen slik den fortonet seg før ecstasy. Et eller annet sted i hjernen ligger minnene fra en tid da lykken ikke var dyrere enn en firkløver på plenen, noen markjordbær på et strå, eller lukten av nystekte vafler. Men var det mulig å få adgang til dette landet igjen? Og om det var mulig å få et såkalt normalt liv, med sine trivialiteter, bekymringer og rutiner, ville det være til å holde ut?

Knut Stian peker på den viktigste årsaken til at han klarte å gå videre: Etter tre måneders frenetisk vandring på Røros ble samboeren gravid. – Når du ser ditt eget barn, er det ikke så mye mer du savner.

Han sier det med en viss modifikasjon, for det hender at han savner den kjemiske ekstasen. Er han lykkelig i dag? Ja. – Men det er to vidt forskjellige former for lykke. Kan ikke sammenlignes. Den jeg opplevde før, var illusorisk. Den jeg opplever nå, er ekte. Jeg foretrekker denne varianten. Samtidig – hvis man spør ham om han føler seg like bra i dag som da han levde i kjemisk lykkerus, er svaret nei. Men det velger han å leve med.

Den sosiale angsten har han forsøkt å bli kvitt gjennom samtaleterapi. Det har ikke hjulpet. Han tror på trening, å utsette seg for situasjoner han egentlig ikke mestrer. For kort tid siden begynte han med arbeidstrening på snekkeravdelingen ved Optimus, en vernet bedrift. Tre dager i uken foreløpig. Han håper det skal gå bra. Angsten har det med å sperre ham inne et par dager i uken. Han vet ikke hvorfor den kommer.

– Angsten er veldig hemmende. Jeg får jo ikke gjort noen ting. Det har hendt jeg har måttet hente guttungen i barnehagen på en av disse dagene, når kona jobber. Da er jeg fysisk utkjørt når vi kommer hjem, selv om det er kort vei å gå.

Men tross alt. Livet er tilnærmet normalt igjen. Sønn i barnehage, kone i jobb på kjøpesenteret, et støttende lokalsamfunn. I dag betyr det alt for Knut Stian.

[…]

That’s it…!

Nå er det godt over 9 måneder siden jeg ble intervjuet til denne artikkelen og 6 måneder siden den sto på trykk. Mye har skjedd i livet mitt på denne tiden. Bl.a er jeg blitt separert og har flyttet fra Røros – til mer sydlige breddegrader. Nærmere bestemt Kirkenær i Grue kommune.

Men jeg må absolutt få legge til en liten ting om innholdet i denne artikkelen, en liten korrigering. Jeg synes nok at vinklingen ble utrolig skjev i forhold til hva slags narkotika jeg brukte mest (og som jeg sa under intervjuet). Mitt hovedbruk var amfetamin, satt med sprøyter, mens artikkelen stort sett handler om ecstasymisbruk.

Ellers er artikkelen helt riktig i forhold til hva jeg sa og mente under dette intervjuet og det er også så nær sannheten jeg kan komme om hvordan jeg har hatt det etter rusmisbruket.

Hele denne artikkelen finner dere i Henne nr.14 oktober/november 2006. Den starter på side 36 og har fått navnet ”Helvetet etter ekstasen”.

Tags: amfetamin, biri'n, extacy, Henne, Narkotika, rein alexander, sprøyter, torbjørn løkken