Victoria har startet en temablogg, en blogg som er for alle som er opptatt av psykisk helse. Bloggen heter kort og godt “PSYKISK” og om denne nystartede temabloggen skriver Victoria følgende:

Dette er en temablogg hvor psykisk helsefeltet kan settes under lupen! Her skal det være åpent for at  både brukere, fagfolk, pårørende og andre generelt interesserte kan lese tekster om temaet, og også bidra til å gjøre siden bedre ved å sende inn tekster selv.

Har du skrevet en tekst om psykisk helse på egen blogg? Da hadde det vært fint om du er interessert i at teksten også legges ut her, slik at folk som leter etter informasjon om feltet kan finne mye stoff samlet på ett sted.

Stor honnør til Victoria for å ta på seg denne jobben. Honnør også til alle som på en eller annen måte er med på å bidra til dette prosjektet om den mentale delen av vår helse.

Her finner man bloggen “PSYKISK”

Hvis man er interessert i sitt eget rasshull (som alle unektelig er ettersom man før eller senere faktisk er nødt til å drite) så har nettstedet forskning.no en flott artikkel om historien bak denne kroppsdelens utvikling fra da det blant de organismene som levde her på jorden kun var ett hull som var på moten og som både tok til seg næring og slapp ut igjen de overflødige restene etter herremåltidet og frem til i dag da man har rasshullet strategisk plassert diametralt motsatt og lavere enn munnen.

Denne tidligere etthulls-moten kan godt illustreres omtrent som ei fitte; inn og ut av samme hull. Det smaker fortreffelig på ferden inn, men er sur og ekkel på veien ut igjen.

Jeg mistenker at genene til denne etthulls-moten fremdeles ligger gjemt inne i kroppene våre et sted og at hos enkelte individer/grupper så bryter disse etthulls-genene seg mer frem og blir mer dominante enn hos andre individer/grupper. Jeg tenker da selvsagt på politikere. De har en helt egen evne til å spre rundt om seg med utrolige mengder meningsløs dritt og det fra nøyaktig det samme hullet de fyller opp med fine gallamiddager og svindyre representasjonslunsjer etc etc etc. Det er så å si umulig å ikke tenke at disse etthulls-genene faktisk spiller en stor rolle også i dag.

Men dette sklir jo helt ut. Jeg ville egentlig bare komme med en anbefaling til de av mine lesere som er interessert i anatomien og historien bak rasshullet og den finner dere som nevnt hos forskning.no

“Gode penger i galleblærer” skrev visst Hjorthen tidligere i dag.

Hva f… Er det ikke typisk? Hvorfor visste ikke jeg dette for kun få dager siden? Det har seg nemlig slik at jeg ble lagt inn på Kongsvinger sykehus onsdag 20.august for nettopp å fjerne galleblæren (slapp ut igjen nå i dag søndag den 24.august). Man kan visst få opptil 5000 dollars for en bjørnegalleblære skriver han og da lurer jeg på hvor mye jeg kunne fått for min egen.

En snikende følelse renner inn over meg akkurat nå, for hvem på sykehuset er det som tjener fett på min galleblære nå tro? Det skulle ikke forundre meg om galleblæresalg finansierer julebordene til disse overbetalte kirurgene på sykehusene rundt i det ganske land.

Det hele er en smule urettferdig, for det er jeg som har ligget på sykehuset med en real hangover i flere dager og så er det kirurgene som skal få moroa etter salget? Det holder ikke å komme med det at jeg har fått gratis morfin i mengder, for det oppveier nemlig ikke for det faktumet at jeg samtidig fikk masse antibiotika intravenøst – og antibiotika intravenøst betyr at man går konstant med hangover.

Jeg vil ha tilbake galleblæren min, eller i det minste vil jeg ha min del av overskuddet av salget av mitt organ.

Det er viktig å gi seg selv litt tid til å nyte livet og de små gleder det har å by på innimellom selv om man fremdeles har masse å gjøre før man når de mål man har satt seg, store eller små. For hva kommer etter at man sitt mål? Jo, nye oppgaver og andre mål man vil strebe etter å nå.

Hele tiden er det nye utfordringer, gjøremål og nye målsettinger som livet tryller frem. Hvis man ikke tar seg selv den friheten det er å nyte livet underveis mot målene og videre mot stadig nye mål og delmål så har man, før man vet ordet av det, bare transportert seg selv gjennom livet uten å ta seg tid til å føle på eller nyte livets små og store gleder.

Livet leves kun akkurat her og nå. Fortiden har ubønnhørlig passert i ditt liv og fremtiden ligger der urørt og ukjent, men vidåpen for livets utallige muligheter. Å ta vare på seg selv og gi seg selv tid til å glede seg og nyte livet er en investering i et fremtidige liv.

Inspirasjonen til dette blogginnlegget kom da jeg leste ”Jeg er i Valium-modus“ hos Victoria