Jeg er jo eks-narkoman og synes det er utrolig flott at personer som Rein Alexander og Torbjørn “Biri’n” Løkken velger Ã¥ stÃ¥ frem med sine historier som narkotikabrukere. Ettersom jeg er en smule narsisstisk vil jeg republisere et innlegg jeg skrev i mars-mÃ¥ned om intervjuet med magasinet Henne:

For de av dere som har fulgt med på mine skriverier en god stund, husker kanskje at jeg i fjor høst ble intervjuet av magasinet Henne om min fortid som narkoman. Ettersom jeg mistenker at det er en del av mine lesere som ikke leser Henne så trykker jeg deler av artikkelen her.

I bladet er det to personer som er intervjuet, ei jente ved navn Julie (som jeg forøvrig aldri har møtt og ikke vet hvem er) og meg. Jeg har kun tatt med det som handler om meg i denne artikkelen og klippet vekk det som står om Julie.

Here we go:

[…]

Røros 2006: Turistene har forlatt gatene, den gamle bergstaden har falt tilbake i sin langsomme hverdagsrytme. På byens kaffebar sitter Knut Stian Olsen, 31 år og opprinnelig fra Kongsvinger.

Det er en bra dag, han er kommet seg opp av sengen uten å møte bøygen. Hvis bøygen hadde sperret døren hans denne morgenen, ville han ikke kommet seg ut. Han hadde ikke tort å møte oss. Han hadde lagt seg under dynen og sovet resten av dagen.

Knut Stians bøyg er sosial angst. Ham relaterer den til utstrakt ecstasymisbruk. Det er tre år siden sist pille, som han pleide å sette gjennom skudd i armen. Da stoffet gikk ut, flyttet angsten inn.

I likhet med Julie tilhørte ikke Knut Stian housemiljøet. Det eksisterte ikke på Kongsvinger. Kongsvinger var hjemmefester og brune puber. Og der det var fest, var det piller.

Knut Stian mener det er naivt å bare knytte stoffmisbruk opp mot visse miljøer, eller visse arketyper: den rike kokainmisbrukeren, den hjemløse heroinmisbrukeren, den ellevilt dansende ecstasymisbrukeren. – Det finnes et mellomsjikt av helt vanlige folk som bruker stoff, påpeker han. – Og dem er det flest av. Du ser dem bare ikke.

Selv tok han sin første hvite pille i 1999, idet dundringen fra den store teknofesten døde ut. Han ville teste. Av ren, skjær nysgjerrighet. Pang. Snarveien til himmelen gikk gjennom en pille til 150 kroner. Nå hadde han virkelig noe å se fram til hver helg. Etter hvert ble helgene til hele uker. Han var forelsket i effekten, i følelsen det ga ham. For å finansiere lykken gjorde han brekk i butikker. Han begynte å selge piller over bordet på puben. Når lommeboka var slunken, spedde han på med amfetamin.

Så traff han sin nåværende kone, og flyttet til Oslo. Han hadde jobb en stund, men det varte ikke lenge. – Jeg stjal fra jobben for å finansiere misbruket. Og jeg mottok lønn og arbeidsledighetstrygd samtidig.

På den måten kunne han gå ned på plata og handle til seg og samboeren. Mesteparten av tiden tilbrakte de i leiligheten. Konstant i kjemisk lykkerus, mens livet raste sammen rundt dem. Det spilte ingen rolle. På lykkeplaneten var virkeligheten lysår unna. – Du blir aktiv med ecstasy. I hvert fall tror du at du utretter en hel del. Jeg kunne spille kabal på pc-en 18 timer i strekk uten å merke at tiden gikk.

[…]

I Oslo var Knut Stians form fin så lenge han holdt det gående. For enkelte har ecstasyrusen plutselig snudd seg fra himmel til helvete, men Knut Stian forteller at han aldri hadde dårlige opplevelser i de fire årene han ruset seg. Hallusinasjoner var vanlig: vegger som flyttet seg, askebegre som delte seg i to på bordet. Det skremte han aldri. At det plutselig sa stopp en dag, skyldtes en slags aha-opplevelse.

– Søsteren min plukket oss opp på politistasjonen etter at samboeren min og jeg hadde åkt inn for rus. Vi hadde snakket om å reise fra Oslo tidligere, men det var først etter denne hendelsen at tanken ble klar og tydelig: Nå går det ikke lenger.

Det var en torsdag. Mandagen etter fikk de 1500 kroner av Knut Stians mor, med beskjed om å reise så langt pengene rakk. Endestasjonen ble Røros. De hadde hver sin bag med klær. – Det første vi gjorde var å gå på sosialkontoret. Og hadde det ikke vært for den enorme velvilligheten og hjelpsomheten vi møtte der, ville vi antakelig reist tilbake til Oslo, og vært på kjøret fortsatt.

De tre første månedene var en eneste lang marsj. Knut Stian og samboeren gikk og gikk og gikk, for å lette abstinensene. Hjertebanken, skjelvingen. Og tvangstankene som kvernet rundt i hodet: ”Må tilbake. Må ha stoff.” For virkeligheten som åpenbarte seg nå, var brutalt flat. Brutalt livløs og grå.

[…]

Både for Knut Stian og Julie ble det en jakt på tilværelsen slik den fortonet seg før ecstasy. Et eller annet sted i hjernen ligger minnene fra en tid da lykken ikke var dyrere enn en firkløver på plenen, noen markjordbær på et strå, eller lukten av nystekte vafler. Men var det mulig å få adgang til dette landet igjen? Og om det var mulig å få et såkalt normalt liv, med sine trivialiteter, bekymringer og rutiner, ville det være til å holde ut?

Knut Stian peker på den viktigste årsaken til at han klarte å gå videre: Etter tre måneders frenetisk vandring på Røros ble samboeren gravid. – Når du ser ditt eget barn, er det ikke så mye mer du savner.

Han sier det med en viss modifikasjon, for det hender at han savner den kjemiske ekstasen. Er han lykkelig i dag? Ja. – Men det er to vidt forskjellige former for lykke. Kan ikke sammenlignes. Den jeg opplevde før, var illusorisk. Den jeg opplever nå, er ekte. Jeg foretrekker denne varianten. Samtidig – hvis man spør ham om han føler seg like bra i dag som da han levde i kjemisk lykkerus, er svaret nei. Men det velger han å leve med.

Den sosiale angsten har han forsøkt å bli kvitt gjennom samtaleterapi. Det har ikke hjulpet. Han tror på trening, å utsette seg for situasjoner han egentlig ikke mestrer. For kort tid siden begynte han med arbeidstrening på snekkeravdelingen ved Optimus, en vernet bedrift. Tre dager i uken foreløpig. Han håper det skal gå bra. Angsten har det med å sperre ham inne et par dager i uken. Han vet ikke hvorfor den kommer.

– Angsten er veldig hemmende. Jeg får jo ikke gjort noen ting. Det har hendt jeg har måttet hente guttungen i barnehagen på en av disse dagene, når kona jobber. Da er jeg fysisk utkjørt når vi kommer hjem, selv om det er kort vei å gå.

Men tross alt. Livet er tilnærmet normalt igjen. Sønn i barnehage, kone i jobb på kjøpesenteret, et støttende lokalsamfunn. I dag betyr det alt for Knut Stian.

[…]

That’s it…!

Nå er det godt over 9 måneder siden jeg ble intervjuet til denne artikkelen og 6 måneder siden den sto på trykk. Mye har skjedd i livet mitt på denne tiden. Bl.a er jeg blitt separert og har flyttet fra Røros – til mer sydlige breddegrader. Nærmere bestemt Kirkenær i Grue kommune.

Men jeg må absolutt få legge til en liten ting om innholdet i denne artikkelen, en liten korrigering. Jeg synes nok at vinklingen ble utrolig skjev i forhold til hva slags narkotika jeg brukte mest (og som jeg sa under intervjuet). Mitt hovedbruk var amfetamin, satt med sprøyter, mens artikkelen stort sett handler om ecstasymisbruk.

Ellers er artikkelen helt riktig i forhold til hva jeg sa og mente under dette intervjuet og det er også så nær sannheten jeg kan komme om hvordan jeg har hatt det etter rusmisbruket.

Hele denne artikkelen finner dere i Henne nr.14 oktober/november 2006. Den starter på side 36 og har fått navnet ”Helvetet etter ekstasen”.

Endelig har jeg fått meg ny bil. Eller dvs; bilen er ikke helt ny - det er en 1997 modell Hyundai Sonata GLS med aircondition, elektriske vinduer både foran og bak, elektriske speiler, alarm, alluminiumsfelger etc etc - men den er ny for meg. Jeg kjøpte den nemlig i dag, eller i går blir det vel nå etter midnatt. Som enkelte trofaste lesere kanskje husker så tok jeg førerkort igjen for mer enn ett år siden etter å ha mistet det pga promillekjøring. 8 år gikk det før politiet mente at jeg ble funnet verdig til å inneha dette verdifulle dokumentet, og endelig ble det bil på meg nå.

Nå skal ikke jeg påstå at jeg savnet å ha et førerkort de årene jeg var uten, jeg fortsatte å kjøre bil som om lappen bare var på utlån til Kongsvinger politikammer, og dette var nok årsaken til at det gikk så mange år før jeg fikk lov til å ta teori og oppkjøring på nytt. Jeg ble jo stoppet i tide og utide av mer eller mindre velkjente politibetjenter ved det nevnte politikammer.

Var det ikke det ene så var det det andre de ikke var helt fornøyd med når jeg var ute å kjørte bil. Av og til var det i kjøretøy der eierne ikke var helt enige i at  jeg skulle kjøre deres bil (les; stjålet), andre ganger kjørte jeg med diverse narkotiske stoffer i blodet og enda flere ganger ble jeg stoppet uten dette førerkortet som politiet var så hissige på å se men som jeg da ikke hadde. Det blir fort mange år med utsettelser av slikt og ikke minst en tykkfallen bunke med bøter og diverse opphold på Ilseng sanatorium.

Selvsagt står ikke bilen i mitt eget navn, jeg kan jo ikke eie noen ting uten at Statens Innkrevningssentral kommer med sine klamme fingre for å slå kloa i det jeg eventuelt måtte ha av verdi og som de kan selge videre til spottpriser. De vil jo ha inn alle disse bøtene også! Neida, bilen står i navnet til fadern og det var også han som lånte penger i banken for meg for jeg får selvsagt ikke lån noen steder heller. Av en eller annen grunn er det ingen banker som vil gi lån til en straffedømt banksvindler (selv om det er mange år siden). Det er bare så vidt jeg får lov til å ha en konto i den lokale banken, uten noen form for kort selvfølgelig. Ikke engang legitimasjonskort får jeg fra banken.

Nei da er det kjekt med slike mellommenn som fadern da gitt (og på søndag er det farsdag). Jeg betaler fadern og fadern betaler banken.

Tusen takk fattern.

PS: Flere bilder av “vidunderet” blir lagt ut pÃ¥ min Flickr-konto en eller annen gang i løpet av dagen i dag. Jeg venter bare pÃ¥ skikkelig fotolys.

PPS: Nå ligger det noen bilder på flickr, men jeg må nok legge ut flere om ikke lenge. At bilen trenger en tur i vaskehallen kommer tydelig frem på bildene

“Jeg ser veldig ofte at rus(mis)bruk koples til diverse psykiske plager som angstrelaterte plager, diverse former for ADHD osv. Men en ting som helt mangler innen rusdebattene er lyst – lysten folk har til Ã¥ ruse seg. Det er klart at mange bruker narkotika som selvmedisinering, men jeg tror det er langt fra flertallet som gjør nettopp det.”

 Les hele dette innlegget jeg har skrevet hos iNorden

(Glåmdalen) Blant rusmisbrukere har Kongsvinger fått stemplet som den «hvite by». I praksis betyr det at narkotikaen flyter. Nå slår Johannes Sæhle i Frelsesarmeen alarm. Det er bare et tidsspørsmål før vi får det første overdosedødsfallet her i byen, sier Sæhle.

Maken til tullprat, vel er det mye narkotika i omløp på Kongsvinger, men det er slett ikke noe mere der enn andre steder. Problemet på Kongsvinger er at det er så kort vei til Oslo og Sverige for å hente mer, ikke at det til enhver tid er så vanvittig mye på Kongsvinger. Det hører faktisk med til sjeldenhetene at folk utenfra kommer til Kongsvinger for å handle narkotika - det er heller motsatt, at folk fra Kongsvinger reiser utenbygds for å handle inn varene.

Men det største tullpratet som Sæhle presenterer er at han sier det bare er et tidsspørsmål før man opplever det første overdosedødsfallet på Kongsvinger. Jeg hadde tre venner på Kongsvinger som ALLE DØDE AV OVERDOSE fra 2001/2002 til den siste kun for noen få måneder siden da ei ung jente døde av OD, men disse menneskene teller vel kanskje ikke for Sæhle?

Jeg er svært glad i Frelsesarmeen og den jobben de gjør for mennesker som faller utenfor, men dette svadapratet fra Sæhle kunne han holdt seg for god til. Han vet bedre, eller burde ihvertfall vite bedre enn å komme med slik tullprat.

Oppdatering: Frelsesarmeeens Sæhle svarte på dette innlegget per epost:

Det jeg sa om overdose var den nye gruppen som er de gamle alkoholikerne som nå også har begynt med stoff. Det er ikke alt som blir skrevet slik som sier, jeg har bare bodd her i 2 år ,men har jobbet med rusmisbrukere i flere år.

Ha en fin dag

Johannes

Som tidligere narkoman sÃ¥ er det enkelte ting som rører meg lang inn i hjertet. En av de tingene er Rune Rudbergs “Farvel Marita” teksten følger:

“Legendarisk rockeklubb opp i røyk” skriver VG om brannen i Kongsvinger der en gammel trehusbebyggelse, pub og noen leiligheter lÃ¥. Lt. Creutz  var alltid det stedet jeg gikk nÃ¥r jeg skulle ut pÃ¥ byen og ha meg en pils eller mange og man kan si svært mye rart om Lt. Creutz, men at det noensinne har vært en legendarisk rockeklubb er Ã¥ smøre litt vel tykt pÃ¥ for Ã¥ si det mildt.

Til VG’s forsvar sÃ¥ har det riktignok vært mange unge og talentfulle band som har fÃ¥tt muligheten til å spille der, men at det gjør det stedet legendarisk tviler jeg sterkt pÃ¥. Men pÃ¥ en annen side sÃ¥ har det til tider vært svært mye narkotika i omløp og mange, mange ungdom som var glade og ruset pÃ¥ alt annet enn alkohol. Det er ikke fÃ¥ de ”justeringene” som har blitt satt til livs inne pÃ¥ dette stedet de 10 siste Ã¥rene (og sikkert enda lenger tilbake i tid ogsÃ¥).

Tru meg, jeg vet det, det er bare de 3 - 4 siste årene at jeg har vært på den puben uten at jeg har hatt i meg noe annet enn alkohol.  Lt. Creutz var det eneste stedet i Kongsvinger hvor man fikk sitte litt i fred  for  pes fra ansatte på stedet selv om man var på en skikkelig bærtur pga knips (også kalt extacy), GHB eller hva det måtte være man fikk i seg og som man ble litt på trynet av. Man fikk faktisk sittte i fred og bare nyte narko-turen uten å få den ødelagt av hysteriske ansatte og andre halvtullinger.

Men altsÃ¥, om puben Lt. Creutz. Man kan si mye rart om det stedet, og mye rart har skjedd der, men den gigantiske overdrivelsen av at Lt. Creutz angivelig er en sÃ¥ legendarisk rockeklubb, se det mÃ¥ VG litt lenger ut pÃ¥ landet med. Personlig sÃ¥ mener jeg at skulle Lt. Creutz hatt status som legendarisk sÃ¥ mÃ¥tte det ha vært den til tidersvært sÃ¥ Ã¥penlyse omsetningen og bruken av diverse illegale stoffer og ikke pÃ¥ grunn av at Kjellvis, Sliver og Madrugada har spilt der en gang i tiden…

For de av dere som har fulgt med på mine skriverier en god stund, husker kanskje at jeg i fjor høst ble intervjuet av magasinet Henne om min fortid som narkoman. Ettersom jeg mistenker at det er en del av mine lesere som ikke leser Henne så trykker jeg deler av artikkelen her.

I bladet er det to personer som er intervjuet, ei jente ved navn Julie (som jeg forøvrig aldri har møtt og ikke vet hvem er) og meg. Jeg har kun tatt med det som handler om meg i denne artikkelen og klippet vekk det som står om Julie.

Here we go:

[…]

Røros 2006: Turistene har forlatt gatene, den gamle bergstaden har falt tilbake i sin langsomme hverdagsrytme. På byens kaffebar sitter Knut Stian Olsen, 31 år og opprinnelig fra Kongsvinger.

Det er en bra dag, han er kommet seg opp av sengen uten å møte bøygen. Hvis bøygen hadde sperret døren hans denne morgenen, ville han ikke kommet seg ut. Han hadde ikke tort å møte oss. Han hadde lagt seg under dynen og sovet resten av dagen.

Knut Stians bøyg er sosial angst. Ham relaterer den til utstrakt ecstasymisbruk. Det er tre år siden sist pille, som han pleide å sette gjennom skudd i armen. Da stoffet gikk ut, flyttet angsten inn.

I likhet med Julie tilhørte ikke Knut Stian housemiljøet. Det eksisterte ikke på Kongsvinger. Kongsvinger var hjemmefester og brune puber. Og der det var fest, var det piller.

Knut Stian mener det er naivt å bare knytte stoffmisbruk opp mot visse miljøer, eller visse arketyper: den rike kokainmisbrukeren, den hjemløse heroinmisbrukeren, den ellevilt dansende ecstasymisbrukeren. – Det finnes et mellomsjikt av helt vanlige folk som bruker stoff, påpeker han. – Og dem er det flest av. Du ser dem bare ikke.

Selv tok han sin første hvite pille i 1999, idet dundringen fra den store teknofesten døde ut. Han ville teste. Av ren, skjær nysgjerrighet. Pang. Snarveien til himmelen gikk gjennom en pille til 150 kroner. Nå hadde han virkelig noe å se fram til hver helg. Etter hvert ble helgene til hele uker. Han var forelsket i effekten, i følelsen det ga ham. For å finansiere lykken gjorde han brekk i butikker. Han begynte å selge piller over bordet på puben. Når lommeboka var slunken, spedde han på med amfetamin.

Så traff han sin nåværende kone, og flyttet til Oslo. Han hadde jobb en stund, men det varte ikke lenge. – Jeg stjal fra jobben for å finansiere misbruket. Og jeg mottok lønn og arbeidsledighetstrygd samtidig.

På den måten kunne han gå ned på plata og handle til seg og samboeren. Mesteparten av tiden tilbrakte de i leiligheten. Konstant i kjemisk lykkerus, mens livet raste sammen rundt dem. Det spilte ingen rolle. På lykkeplaneten var virkeligheten lysår unna. – Du blir aktiv med ecstasy. I hvert fall tror du at du utretter en hel del. Jeg kunne spille kabal på pc-en 18 timer i strekk uten å merke at tiden gikk.

[…]

I Oslo var Knut Stians form fin så lenge han holdt det gående. For enkelte har ecstasyrusen plutselig snudd seg fra himmel til helvete, men Knut Stian forteller at han aldri hadde dårlige opplevelser i de fire årene han ruset seg. Hallusinasjoner var vanlig: vegger som flyttet seg, askebegre som delte seg i to på bordet. Det skremte han aldri. At det plutselig sa stopp en dag, skyldtes en slags aha-opplevelse.

– Søsteren min plukket oss opp på politistasjonen etter at samboeren min og jeg hadde åkt inn for rus. Vi hadde snakket om å reise fra Oslo tidligere, men det var først etter denne hendelsen at tanken ble klar og tydelig: Nå går det ikke lenger.

Det var en torsdag. Mandagen etter fikk de 1500 kroner av Knut Stians mor, med beskjed om å reise så langt pengene rakk. Endestasjonen ble Røros. De hadde hver sin bag med klær. – Det første vi gjorde var å gå på sosialkontoret. Og hadde det ikke vært for den enorme velvilligheten og hjelpsomheten vi møtte der, ville vi antakelig reist tilbake til Oslo, og vært på kjøret fortsatt.

De tre første månedene var en eneste lang marsj. Knut Stian og samboeren gikk og gikk og gikk, for å lette abstinensene. Hjertebanken, skjelvingen. Og tvangstankene som kvernet rundt i hodet: ”Må tilbake. Må ha stoff.” For virkeligheten som åpenbarte seg nå, var brutalt flat. Brutalt livløs og grå.

[…]

Både for Knut Stian og Julie ble det en jakt på tilværelsen slik den fortonet seg før ecstasy. Et eller annet sted i hjernen ligger minnene fra en tid da lykken ikke var dyrere enn en firkløver på plenen, noen markjordbær på et strå, eller lukten av nystekte vafler. Men var det mulig å få adgang til dette landet igjen? Og om det var mulig å få et såkalt normalt liv, med sine trivialiteter, bekymringer og rutiner, ville det være til å holde ut?

Knut Stian peker på den viktigste årsaken til at han klarte å gå videre: Etter tre måneders frenetisk vandring på Røros ble samboeren gravid. – Når du ser ditt eget barn, er det ikke så mye mer du savner.

Han sier det med en viss modifikasjon, for det hender at han savner den kjemiske ekstasen. Er han lykkelig i dag? Ja. – Men det er to vidt forskjellige former for lykke. Kan ikke sammenlignes. Den jeg opplevde før, var illusorisk. Den jeg opplever nå, er ekte. Jeg foretrekker denne varianten. Samtidig – hvis man spør ham om han føler seg like bra i dag som da han levde i kjemisk lykkerus, er svaret nei. Men det velger han å leve med.

Den sosiale angsten har han forsøkt å bli kvitt gjennom samtaleterapi. Det har ikke hjulpet. Han tror på trening, å utsette seg for situasjoner han egentlig ikke mestrer. For kort tid siden begynte han med arbeidstrening på snekkeravdelingen ved Optimus, en vernet bedrift. Tre dager i uken foreløpig. Han håper det skal gå bra. Angsten har det med å sperre ham inne et par dager i uken. Han vet ikke hvorfor den kommer.

– Angsten er veldig hemmende. Jeg får jo ikke gjort noen ting. Det har hendt jeg har måttet hente guttungen i barnehagen på en av disse dagene, når kona jobber. Da er jeg fysisk utkjørt når vi kommer hjem, selv om det er kort vei å gå.

Men tross alt. Livet er tilnærmet normalt igjen. Sønn i barnehage, kone i jobb på kjøpesenteret, et støttende lokalsamfunn. I dag betyr det alt for Knut Stian.

[…]

That’s it…!

Nå er det godt over 9 måneder siden jeg ble intervjuet til denne artikkelen og 6 måneder siden den sto på trykk. Mye har skjedd i livet mitt på denne tiden. Bl.a er jeg blitt separert og har flyttet fra Røros – til mer sydlige breddegrader. Nærmere bestemt Kirkenær i Grue kommune.

Men jeg må absolutt få legge til en liten ting om innholdet i denne artikkelen, en liten korrigering. Jeg synes nok at vinklingen ble utrolig skjev i forhold til hva slags narkotika jeg brukte mest (og som jeg sa under intervjuet). Mitt hovedbruk var amfetamin, satt med sprøyter, mens artikkelen stort sett handler om ecstasymisbruk.

Ellers er artikkelen helt riktig i forhold til hva jeg sa og mente under dette intervjuet og det er også så nær sannheten jeg kan komme om hvordan jeg har hatt det etter rusmisbruket.

Hele denne artikkelen finner dere i Henne nr.14 oktober/november 2006. Den starter på side 36 og har fått navnet ”Helvetet etter ekstasen”.

For de av dere som har fulgt med på meg og mitt liv i lengre tid gjennom bl.a min forrige blogg vet at jeg har en fortid som narkoman. Alle mine faste lesere vet det. I kveld har jeg funnet en meningsfelle eller livsfelle om man vil kalle det for det, nemlig Håvard Melnæs.

Jeg sÃ¥ pÃ¥ NRK’s Først & Sist der forfatteren av boken “En vanlig dag pÃ¥ jobben” var deltager - og vet dere hva??? Denne forfatteren (Melnæs) er faktisk narkoman. Melnæs er en amfetaminavhengig narkoman - akkurat som jeg selv var. Mange vil sikkert mene at Melnæs var full under dette programmet, men det var han ikke. Melnæs var ruset pÃ¥ amfetamin…

Hvordan kan jeg påstå dette?`Jo fordi Melnæs opptreden hos Skavland i dag var så avslørende at jeg nesten måtte le litt for meg selv. Melnæs - du ER en narkoman og jeg mener det jeg skriver. Det er ikke bare din innrømmelse av å ha røyka noen bønner jeg bryr meg om, men din åpenbare amfetaminrus du er i i Først & Sist i kveld.

Uansett Melnæs sÃ¥ ønsker jeg deg lykke til, særlig i din kamp mot Se & Hør. Det er fint at du stÃ¥r frem med din bok og jeg kommer til Ã¥ lese boken din, men Melnæs - å bli kvitt sitt narkotikaproblem er ikke enkelt, men det er heller ikke umulig. Hvis du vil Melnæs sÃ¥ klarer du det… Lykke til

Mvh

Knut Stian Olsen

Vi kan ikke slå oss til ro med at sosial nød blir dekorasjon i våre hovedgater. Det er også viktig i forhold til at turismen øker i Oslo på sommeren og hva slags inntrykk utlendinger får av Oslo og dermed av Norge
Byrådsleder Erlig Lae til Dagbladet

Er det ikke helt forferdelig at de stakkars turistene mÃ¥ oppleve noe slikt i hovedstaden? Det er helt for jævlig altsÃ¥…! Nei her mÃ¥ det sterkere lut til for Ã¥ fÃ¥ Oslo sÃ¥ skinnende ren som byen i følge Erling Lae burde være.

Sannheten om de sosiale forholdene for de narkomane i Oslo, det vil visst ikke Lae at andre skal få se med egne øyne. Lae vil heller vise frem en falsk fasade av en by der problemene blir stuet vekk og gjemt for turistene som forviller seg til hovedstaden, i stedet for å gjøre noe med problemet.

NÃ¥r man gjør rent gulvet hjemme feier man ikke skrotet under teppet og hÃ¥per det ikke kommer frem igjen, men det er nettopp det som er Laes medisin for Ã¥ vise frem en “skinnende by”, fri for de sosiale problemene Oslo stÃ¥r ovenfor. Lae vil gjemme problemet i stedet for Ã¥ gjøre noe med selve kjernen i problemet, nemlig gi de narkomane et tilbud som hjelper dem til Ã¥ leve fullverdige liv, med eller uten narkotika.

“Jeg er opptatt av at vi skal ha et byliv som er sÃ¥ trygt at bestemor og barnebarn kan spasere uforstyrret”, sier byrÃ¥dsleder Erling Lae. Jeg er opptatt av at de narkomane skal fÃ¥ et fullverdig tilbud. De narkomane er slett ingen forstyrrende trussel mot bestemor og barnebarn slik Lae ser ut til Ã¥ tro. En mer plagsom ingrediens i Oslos gater er nemlig alle de jævla selgerne som skal prakke pÃ¥ deg alt mulig drit.

Oslo minner mer og mer om en spansk strand der juggelselgerne florerer…

Og det er ikke selgerne av =Oslo jeg snakker om

“Vi kan ikke slÃ¥ oss til ro med at sosial nød blir dekorasjon i vÃ¥re hovedgater” sa Lae. Vel man fÃ¥r den dekorasjonen man koster pÃ¥ seg. Hvis man ikke er villige til Ã¥ betale for en ny dekorasjon sÃ¥ hjelper det ikke Ã¥ gjemme den gamle. RÃ¥flotthet koster, det holder ikke med billige løsninger.

Kjære Erlig Lae, de som lider i Oslos gater er hverken bestemor, barnebarn eller turister. Det er de narkomane. Der er dem du burde hjelpe. Da mener jeg hjelpe skikkelig, ikke bare pynte pÃ¥ fasaden nÃ¥r innholdet fremdeles er pill rÃ¥ttent…

En eksnarkoman får abstinenser av å se slike bilder gitt.

Bildet er forøvrig stjålet fra Dagbladets artikkel. Fotograf: Truls Brekke

NB - Fra arkivet er et innlegg jeg plukker fra min gamle blogg og som jeg mener bør leses igjen