Innestengte som burfugler er alt de har å gjøre, å pusse fjærene og skride majestetisk fra vagle til vagle. Rett skal være rett, de får mat uten å måtte arbeide og klær uten å trenge spinne, men de betaler med helse, frihet og moral. Omgivelsene krever av dem at de skal være svake, slik at mennene har noen å beskytte, at de er vakre, slik at mennene har noe å tilbe, og at de er dumme, slik at mennene kan bestemme over dem. De er egentlig fanger av sin egen skjønnhet, i “skjønnhetens diktatur”.
Og delvis har de ansvaret selv. De har nemlig valgt “å være dronninger en stakket stund i stedet for å gjøre en innsats og få kjenne den sanne glede som ledsager likhet”. I stedet trar de imot den vilkårlige og skamløse oppvartningen som mennene gir dem, enda “de burde vite av erfaring at de ivrigste kavalerer også lettest blir tyranner, som bare har forakt for den samme svakhet som de har forgudet”.
Mary Wollstonecraft om engelske overklassefruer 1792 i boken “Et forsvar for kvinnens rettigheter”
(Kilde Historien om Europa bind 2 s.324/325 av karsten Alnæs)
