Guttungen er nok litt spent foran starten på Tour of Norway for Kids sykkelløpet på Elverum onsdag 9.juli og stolt konstatere pappa at i det første sykkelløpet han deltok i syklet opphavet inn til en fin 3. plass i klassen for barn under 5 år for de med 3-hjulssykler og sykler med støttehjul.

På VG-nett står det i dag om en voldtektssak der en 16 år gammel gutt er blitt dømt til 4 års fengsel hvorav 1 år og 6 måneder er gjort ubetinget. Det får meg til å tenke litt på hva hensikten egentlig er med å dømme barn og unge til fengsel. Jeg skulle gjerne likt å visst hva man håper å oppnå ved denne dommen mot 16 åringen.

Selvsagt skal man ikke fritas for en eller annen form for reaksjoner når man er over den kriminelle lavalderen og begår kriminalitet, men jeg mener at barn og unge ikke skal sitte i fengsel uansett, det fører ikke noe godt med seg. Det burde finnes bedre alternativer i dag enn å bure barn inne sammen med yrkeskriminelle, drapsmenn, menneskesmuglere, narkomane etc.

Jeg har ved et par anledninger hatt opphold på innsiden av norske fengselsporter og jeg kan ikke med min beste vilje klare å se hva barn og unge under 18 år har der å gjøre. Hvilken nytte har samfunnet av å sende unge mennesker rett inn på skolebenken for kriminelle? Absolutt ingenting. Og i tillegg til, men kanskje enda viktigere enn denne forbryterskolen, er at de unge er svært enkle å rekrutere inn i de kriminelle miljøene mens de sitter inne. Og vips så har vi den kriminelle karrieren gående…

Barn og ungdom har ingenting i fengsel å gjøre.

Enig eller uenig?

La meg først begynne med å si at min respekt for bloggeren Victoria er svært høy, antakelig fordi jeg stort sett er enig med henne. Men dette innlegget handler ikke om hvorfor jeg har så stor respekt for Victoria - det skal handle om hvorfor hun slipper så billig unna med sine synspunkter på pedofile.

For slippe billig unna -  det gjør hun - hun slipper alt for billig unna med sine synspunkter på pedofile og til en viss grad hennes rettferdiggjøring av drap på disse. Antakelig fordi “ingen” tør å forsvare en pedofil. Pdofile er jo “samfunnets laveste”, men nettopp derfor er det at de pedofile trenger samfunnets støtte.

Vel - jeg har stor respekt for standpunktet hennes, men dessverre er ikke det et prinsipiellt standpunkt, kun et standpunkt bestemt av følelser. Og den dagen man blander følelser inn i prinsipielle standpunkt (dvs lover og regler) er man ute å kjører.

I hvertfall er samfunnet ute å kjører hvis man ikke har visse prinsipielle spilleregler som ikke er styrt av følelser.

Victoria kan gjerne mene at å drepe en pedofil som har forgrepet seg på hennes barn er riktig, men da må hun også mene at det alltid er riktig å drepe alle pedofile. Det må hun selvsagt også få mene - men hvorfor tar hun ikke da inn over seg konsekvensene av det standpunktet hun forfekter?

Det er det jeg savner mest i den debatten som har versert hos Victoria etter at hun fortalte oss alle at hun så på en drapsmann som helt (en som ble drept som hun ikke engang visste 100% sikkert at var skyldig i overgrep mot barn). Det jeg savner er det prinsipielle standpunktet om hun er for eller mot dødsstraff - eller om hun bare er for dødsstraff når det er hennes egne barn som er utsatt for overgrep eller om hun er for dødsstraff av prinsipp.

Victoria skriver:

Om det var før eller etter de spilte poker om hvem som skulle ta henne først, det vet jeg ikke.

Om det var før eller etter de tvang henne til å suge dem etter tur, det vet jeg heller ikke.

Jeg vet faktisk ikke om det var før eller etter de sydde henne inn i en død elgskrott heller.

Men jeg vet at det var før noen av dem stod i begravelsen hennes og leste dikt om at de savnet den lille solstrålen sin så veldig. Jeg var også der. Jeg dro ikke tilbake for å torturere noen, men jeg forsøkte virkelig så godt jeg kunne å gi dem blikket.

Victoria - vil du virkelig synke ned på disse mennenes nivå? tror du at du er/blir en bedre person av å hevne deg på disse mennene? tror du at din datter vil være stolt av å ha en mor som er drapskvinne?

Jeg mener ikke å være brutal Victoria, men det menneskesynet du forfekter står så langt fra meg at jeg nesten ikke tror det jeg leser - og enda så kan jeg ikke forklare deg hvorfor jeg mener det jeg gjør (ihvertfall ikke offentlig). Hvis du vil ha en sivilisert (og svært så personlig) debatt om dette så send meg en mail

Argumentasjonen til Kristelig Møkkaparti og Bjørg Luddersdal henger rett og slett ikke på greip når de hevder at det er barna som står i deres fokus i deres kamp mot homofiles rettigheter. Luddersdal påstår både i Tabloid på TV2 og på Redaksjon1 hos NRK at barna er de viktigste og skal ha alle rettigheter.

(Bjørg Luddersdal)

Men argumentasjonen er til Ã¥ spy av. Luddersdal mener at homofile personer alene har lov til Ã¥ adoptere (slik det er i dag) hvis h*n blir funnet skikket, mens samme personer i et samboerskap med en de elsker av samme kjønn ikke er skikket til Ã¥ være omsorgspersoner. Man mÃ¥ nesten være Krf’er eller pÃ¥ en annen mÃ¥te skadet i hodet for Ã¥ forstÃ¥ en slik logikk.

Desverre er det bare en teknikk de bruker det å skyve barna foran seg for å skjule et annet synspunkt, nemlig at de mener homofile ikke er likeverdige mennesker med heterofile, at homofili er synd. Faen ta dem og all honnør til Magnhild Meltveit Kleppa for at hun har endret sitt standpunkt i denne viktige saken.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette om en Sp politiker, men denne gangen er det vel fortjent: Hurra for Magnhild Meltveit Kleppa

Trondheimspolitiet har det visst ikke sÃ¥ veldig lett pÃ¥ jobben nÃ¥ for tiden. F.eks sÃ¥ beklager de seg til Adresseavisen over hvor vanskelig de har det: “Det som pÃ¥virker dem mest psykisk er følelsen av urettferdighet. Vi beskyldes for Ã¥ ikke være objektive i vÃ¥r etterforskning og for Ã¥ være rasisitiske. VÃ¥re folk kjenner seg ikke pÃ¥ noen mÃ¥te igjen i disse beskrivelsene, sier tillitsmannen.”

La det være helt klart - jeg syntes ikke noe synd pÃ¥ politifolkene i Trondheim elller andre steder. For all del, jeg gjør virkelig ikke det. Men nÃ¥r mistenksomheten etter Obiora-saken gÃ¥r utover barn av polititjenestemenn gÃ¥r det litt vel langt: “SÃ¥ vidt jeg vet har det ikke vært snakk om systematisk mobbing. Men politifolk har fortalt meg at barna deres har fÃ¥tt bemerkninger av negativ art”

Barna er ALDRI de skyldige og de burde slippe å få bemerkninger om foreldrenes arbeid slengt etter seg. Uansett om de er barn av Trond Volden og hans medløpere eller om de er etterkommere etter Henry Oliver Rinnan.

Det er ytterst farlig Ã¥ krabbe “mistenkelig”, ja faktisk livsfarlig er det. Særlig hvis du er et palestinsk barn. Krabber du mistenkelig da sÃ¥ risikerer du at Israel dreper deg. Det fikk to barn pÃ¥ 12 og 13 Ã¥r erfare i dag da israelske soldater skjøt og drepte disse to barna fordi de krabbet mistenkelig langs apharteid-muren.

NRK skriver: ” Ifølge palestinske sykehuskilder var de to palestinske barna pÃ¥ 12 og 13 Ã¥r i ferd med Ã¥ samle skrapmetall ved den israelske sikkerthetsmuren da de ble skutt. Men den israelske hæren, som bekrefter at deres soldater skjøt mot en gruppe palestinere, hevder at barna «krøp langs grensegjerdet pÃ¥ en svært mistenkelig mÃ¥te»”

Israel er en krigerstat, okkupasjonsstat, apharteidstat og barnedrapsstat…

For de av dere som har fulgt med på mine skriverier en god stund, husker kanskje at jeg i fjor høst ble intervjuet av magasinet Henne om min fortid som narkoman. Ettersom jeg mistenker at det er en del av mine lesere som ikke leser Henne så trykker jeg deler av artikkelen her.

I bladet er det to personer som er intervjuet, ei jente ved navn Julie (som jeg forøvrig aldri har møtt og ikke vet hvem er) og meg. Jeg har kun tatt med det som handler om meg i denne artikkelen og klippet vekk det som står om Julie.

Here we go:

[…]

Røros 2006: Turistene har forlatt gatene, den gamle bergstaden har falt tilbake i sin langsomme hverdagsrytme. På byens kaffebar sitter Knut Stian Olsen, 31 år og opprinnelig fra Kongsvinger.

Det er en bra dag, han er kommet seg opp av sengen uten å møte bøygen. Hvis bøygen hadde sperret døren hans denne morgenen, ville han ikke kommet seg ut. Han hadde ikke tort å møte oss. Han hadde lagt seg under dynen og sovet resten av dagen.

Knut Stians bøyg er sosial angst. Ham relaterer den til utstrakt ecstasymisbruk. Det er tre år siden sist pille, som han pleide å sette gjennom skudd i armen. Da stoffet gikk ut, flyttet angsten inn.

I likhet med Julie tilhørte ikke Knut Stian housemiljøet. Det eksisterte ikke på Kongsvinger. Kongsvinger var hjemmefester og brune puber. Og der det var fest, var det piller.

Knut Stian mener det er naivt å bare knytte stoffmisbruk opp mot visse miljøer, eller visse arketyper: den rike kokainmisbrukeren, den hjemløse heroinmisbrukeren, den ellevilt dansende ecstasymisbrukeren. – Det finnes et mellomsjikt av helt vanlige folk som bruker stoff, påpeker han. – Og dem er det flest av. Du ser dem bare ikke.

Selv tok han sin første hvite pille i 1999, idet dundringen fra den store teknofesten døde ut. Han ville teste. Av ren, skjær nysgjerrighet. Pang. Snarveien til himmelen gikk gjennom en pille til 150 kroner. Nå hadde han virkelig noe å se fram til hver helg. Etter hvert ble helgene til hele uker. Han var forelsket i effekten, i følelsen det ga ham. For å finansiere lykken gjorde han brekk i butikker. Han begynte å selge piller over bordet på puben. Når lommeboka var slunken, spedde han på med amfetamin.

Så traff han sin nåværende kone, og flyttet til Oslo. Han hadde jobb en stund, men det varte ikke lenge. – Jeg stjal fra jobben for å finansiere misbruket. Og jeg mottok lønn og arbeidsledighetstrygd samtidig.

På den måten kunne han gå ned på plata og handle til seg og samboeren. Mesteparten av tiden tilbrakte de i leiligheten. Konstant i kjemisk lykkerus, mens livet raste sammen rundt dem. Det spilte ingen rolle. På lykkeplaneten var virkeligheten lysår unna. – Du blir aktiv med ecstasy. I hvert fall tror du at du utretter en hel del. Jeg kunne spille kabal på pc-en 18 timer i strekk uten å merke at tiden gikk.

[…]

I Oslo var Knut Stians form fin så lenge han holdt det gående. For enkelte har ecstasyrusen plutselig snudd seg fra himmel til helvete, men Knut Stian forteller at han aldri hadde dårlige opplevelser i de fire årene han ruset seg. Hallusinasjoner var vanlig: vegger som flyttet seg, askebegre som delte seg i to på bordet. Det skremte han aldri. At det plutselig sa stopp en dag, skyldtes en slags aha-opplevelse.

– Søsteren min plukket oss opp på politistasjonen etter at samboeren min og jeg hadde åkt inn for rus. Vi hadde snakket om å reise fra Oslo tidligere, men det var først etter denne hendelsen at tanken ble klar og tydelig: Nå går det ikke lenger.

Det var en torsdag. Mandagen etter fikk de 1500 kroner av Knut Stians mor, med beskjed om å reise så langt pengene rakk. Endestasjonen ble Røros. De hadde hver sin bag med klær. – Det første vi gjorde var å gå på sosialkontoret. Og hadde det ikke vært for den enorme velvilligheten og hjelpsomheten vi møtte der, ville vi antakelig reist tilbake til Oslo, og vært på kjøret fortsatt.

De tre første månedene var en eneste lang marsj. Knut Stian og samboeren gikk og gikk og gikk, for å lette abstinensene. Hjertebanken, skjelvingen. Og tvangstankene som kvernet rundt i hodet: ”Må tilbake. Må ha stoff.” For virkeligheten som åpenbarte seg nå, var brutalt flat. Brutalt livløs og grå.

[…]

Både for Knut Stian og Julie ble det en jakt på tilværelsen slik den fortonet seg før ecstasy. Et eller annet sted i hjernen ligger minnene fra en tid da lykken ikke var dyrere enn en firkløver på plenen, noen markjordbær på et strå, eller lukten av nystekte vafler. Men var det mulig å få adgang til dette landet igjen? Og om det var mulig å få et såkalt normalt liv, med sine trivialiteter, bekymringer og rutiner, ville det være til å holde ut?

Knut Stian peker på den viktigste årsaken til at han klarte å gå videre: Etter tre måneders frenetisk vandring på Røros ble samboeren gravid. – Når du ser ditt eget barn, er det ikke så mye mer du savner.

Han sier det med en viss modifikasjon, for det hender at han savner den kjemiske ekstasen. Er han lykkelig i dag? Ja. – Men det er to vidt forskjellige former for lykke. Kan ikke sammenlignes. Den jeg opplevde før, var illusorisk. Den jeg opplever nå, er ekte. Jeg foretrekker denne varianten. Samtidig – hvis man spør ham om han føler seg like bra i dag som da han levde i kjemisk lykkerus, er svaret nei. Men det velger han å leve med.

Den sosiale angsten har han forsøkt å bli kvitt gjennom samtaleterapi. Det har ikke hjulpet. Han tror på trening, å utsette seg for situasjoner han egentlig ikke mestrer. For kort tid siden begynte han med arbeidstrening på snekkeravdelingen ved Optimus, en vernet bedrift. Tre dager i uken foreløpig. Han håper det skal gå bra. Angsten har det med å sperre ham inne et par dager i uken. Han vet ikke hvorfor den kommer.

– Angsten er veldig hemmende. Jeg får jo ikke gjort noen ting. Det har hendt jeg har måttet hente guttungen i barnehagen på en av disse dagene, når kona jobber. Da er jeg fysisk utkjørt når vi kommer hjem, selv om det er kort vei å gå.

Men tross alt. Livet er tilnærmet normalt igjen. Sønn i barnehage, kone i jobb på kjøpesenteret, et støttende lokalsamfunn. I dag betyr det alt for Knut Stian.

[…]

That’s it…!

Nå er det godt over 9 måneder siden jeg ble intervjuet til denne artikkelen og 6 måneder siden den sto på trykk. Mye har skjedd i livet mitt på denne tiden. Bl.a er jeg blitt separert og har flyttet fra Røros – til mer sydlige breddegrader. Nærmere bestemt Kirkenær i Grue kommune.

Men jeg må absolutt få legge til en liten ting om innholdet i denne artikkelen, en liten korrigering. Jeg synes nok at vinklingen ble utrolig skjev i forhold til hva slags narkotika jeg brukte mest (og som jeg sa under intervjuet). Mitt hovedbruk var amfetamin, satt med sprøyter, mens artikkelen stort sett handler om ecstasymisbruk.

Ellers er artikkelen helt riktig i forhold til hva jeg sa og mente under dette intervjuet og det er også så nær sannheten jeg kan komme om hvordan jeg har hatt det etter rusmisbruket.

Hele denne artikkelen finner dere i Henne nr.14 oktober/november 2006. Den starter på side 36 og har fått navnet ”Helvetet etter ekstasen”.

Dette innlegget ble egentlig skrevet som en kommentar til Mihoes innlegg “Kjønnslemlestelse og det offentliges ansvar for barns helse“, men kommentaren ble sÃ¥ lang at jeg i tillegg til Ã¥ kommentere borte hos Mihoe ogsÃ¥ velger Ã¥ publisere den i sin helhet her: 

Jeg hÃ¥per virkelig at denne sÃ¥kalte “satsningen” som regjeringen legger opp til for Ã¥ hindre kjønnslemlestelse av smÃ¥ barn vil ha en effekt og være til hjelp for disse innvandrerungene (jentene), men jeg er desverre ikke sÃ¥ veldig optimist pÃ¥ vegne av disse barna.

Intensjonen er veldig god og riktig, men virkemidlene er nesten håpløse eller fraværende og i beste fall uten virkning. Jeg er enig med deg (Mihoe) i at forbud og lover alene ikke er nok for å hindre kjønnslemlestelse av små barn, men det er et sted å starte. I tillegg bør (skal) helsepersonell rapportere hva de ser til politi og påtalemyndighet eller andre instanser som kan hjelpe disse barna.

Personer som jobber med barn eller i de miljøene der de er i posisjon til å kunne avdekke slike overgrep mot disse barna burde ha rapporteringsplikt i stedet for at de muligens kan skjule seg bak taushetsplikten slik de har god anledning til i dag. F.eks er en leges taushetsplikt ikke laget for å stiltiende se på at barn blir lemlestet eller mishandlet. Legeetisk er det minst like galt (om ikke værre) som å la en pasient dø selv om det er muligheter for helbredelse.

Vanligvis er jeg sterkt kritisk til et samfunn der vi borgere blir mer og mer overvåket under dekke av at man vil beskytte samfunnet mot kriminelle og/eller farlige elementer, men når det gjelder det å hindre mishandling av små barn og da fortrinnsvis innvandrerjenter fra Somalia og andre øst-afrikanske land, så mener jeg at hensynet til barnet burde veie langt tyngre enn hensynet til privatlivet og personvernet til de voksne.

Et lite eksempel: Min sønn er 2.5 år gammel, han er jevnlig hos helsesøster og barnelege (omtrent hver 3 til 6 måned nå). Barnelegen sjekker om han og hans kjønnsorgan (forhud, testikler etc) utvikler seg riktig og om det er ett eller annet galt med denne delen av kroppen. Hittil har ikke denne barnelegen funnet noe galt. Hvis noe tilfeldigvis skulle være galt så blir dette selvsagt sjekket videre om hva og hvordan man skal gripe det an for å få bukt med disse problemene.

Akkurat det samme skulle jeg ønske det var når det gjelder innvandrerjenter (og gutter) som risikerer å få sine liv ødelagt av barbariske og gammeldagse tradisjoner. Vi skylder disse barna å ta så godt vare på dem som overhodet mulig og det innbefatter spesielt å beskytte dem mot denne typen overgrep og mishandling.

Jeg håper at de små tiltakene regjeringen ønsker å sette i gang har en effekt, men jeg skulle ønske meg at man var villig til å gå mye lenger - ikke for politikernes skyld, ikke for din og min skyld, ikke for disse barnas foreldre eller tradisjons skyld, men ene og alene for barna selv sin skyld.

Ingenting er viktigere enn å ta godt vare på mennesker i nød som kommer hit til landet pga krig, forfølgelse, tortur eller hva det måtte være og da er det ekstra viktig at barna som kommer hit blir tatt så godt vare på som de har behov for og fortjener. Det gir ingen mening for meg om disse barna skulle komme hit som flyktninger og søke beskyttelse bare for å bli sendt tilbake til sitt hjemland av familien sin for å bli kjønnslemlestet og fratatt gleden man kan ha ved et godt sexliv.

Disse barna bør bli beskyttet mot denne brutale, inhumane og fullstendig meningsløse tradisjonen - en beskyttelse vi er i stand til Ã¥ gi her i Norge, hvis vi virkelig vil…!

Bioteknologinemda sier at: “Inseminasjon av lesbiske medfører bruk av teknologi som er lite kostnadskrevende og lett Ã¥ ta i bruk. Ã… Ã¥pne for inseminasjon av donorsæd til lesbiske kan derfor ikke sammenlignes med bruk av surrogatmor for Ã¥ hjelpe homofile menn til Ã¥ fÃ¥ barn. Der er bÃ¥de de tekniske og etiske hindrene langt større”

Vel, de teknologiske hindrene skjønner jeg veldig godt, det er ikke lett for en mann å bære frem et barn, men de etiske??? Er det noen etiske grunner til at lesbiske skal få lov til å få barn mens homofile (atså menn) ikke skal få det? Kan noen i bioteknologinemnda fortelle meg hvorfor det er mer etisk riktig at kvinner skal få hjelp til å få barn enn menn???

Nei det er ikke det, menn er ikke dårligere forsørgere enn kvinner, homofile menn er ikke dårligere forsørgere enn homofile kvinner. Derfor mener jeg at vi (Norge) burde bestrebe oss for å gi det samme tilbudet til homofile kvinner som til homofile menn.

Hvorfor skulle vi ikke det?

Er det noen biologisk grunn til at lesbiske skal kunne få assistert befruktning (barn) mens menn ikke skal få det? Eller for å være mer presis: er det noen grunn til at lesbiske blir sett på som bedre mødre/fedre enn homofile menn?

I mine øyne sÃ¥ er det ikke det, men jeg er redd disse fordommene fremdeles lever i beste velgÃ¥ende i den sÃ¥kalte bioteknologinemda. Vel, jeg er glad nemnda har kommet frem til at lesbiske par skal kiunne fÃ¥ assistert befruktning, men jeg er ikke sÃ¥ veldig glad for at den samme nemnda mener at de etiske skillene nÃ¥r det gjelder surrogatmor for homofile par som ønsker seg barn er noe annet. Det er de nemlig ikke…

Desverre er det sÃ¥nn at bioteknologinemnda lener seg pÃ¥ det faktum (”et faktum de tror er sant”) at menn liker Ã¥ se lesbiske damer i seksuell utfoldelse, mens menn hater Ã¥ se homoseksuelle menn utfolde seg pÃ¥ samme mÃ¥ten. Jeg skulle ønske at bioteknologinemnda var kommet litt lenger i sitt synspunkt enn det de er i dag.

Det handler faktisk ikke om sex mellom menn eller sex mellom kvinner - det handler om kjærlighet mellom to mennesker, uansett om de er av samme kjønn eller ikke. Det handler faktisk ikke om sex i det hele tatt - det handler kun om et ønske om å få et barn og å oppdra et barn, og det mener jeg at man burde få lov til og hjelp til.

Uansett om man er heterofil, homofil eller lesbisk

Habben har skrevet et innlegg der jeg reagerer på at kvinnene oftest er gledesdreperne i familien når barna har det som mest morro. Dette er jo noe jeg har tenkt på lenge, hvorfor det er sånn. Hvorfor må mødre over det ganske land ødelegge moroa for barna?
I kommentaren til Habbens innlegg skrev jeg dette her:

“SÃ¥ typisk at gledesdreperen mÃ¥ innfinne seg midt i all moroa Ã¥ begynne Ã¥ pjatte om en hel masse teite regler man egentlig ikke har brukt for…

Hvem er det forresten som sitter Ã¥ bestemmer alle disse reglene? Jo det er det gledesdreperen som gjør i den AAALLLT for lange “mamma”permisjonen sin. Skulk kaller jeg det…

Nei fÃ¥ dem ut i jobb igjen før morkaka har rukket Ã¥ treffe gulvet sier nÃ¥ jeg - sÃ¥ kanskje de ikke har sÃ¥ mye tid til Ã¥ sitte Ã¥ finne opp alle disse teite reglene som ødelegger moroa med Ã¥ være barn”

Og her kan jeg jo legge til at den kanskje mest brukte setningen fra mødre til barn som leker er: “Bare vent til du blir stor selv - da kan du ikke bare leke Ã¥ ha det moro hele tiden” Akkurat som om DET skulle være noen grunn til ikke Ã¥ leke som barn at man ikke fÃ¥r tid som voksen.
Jammen var det godt å få ut dette også. Avslutningsvis vil jeg komme med en advarsel. Bare vent til jeg blir stor - da skal jeg aldri følge en eneste regel mer. Jeg skal bare gjøre det jeg har lyst til og som er moro hele tiden.

Og hva er egentlig moro?

I gamledager var det noen som sa at det var “piker, vin & sang” men nÃ¥ er det mye mye morsommere. NÃ¥ er nemlig piker, vin og sang blitt byttet ut med
HORER, HEAVY & HEROIN… Let’s play