Av en eller annen grunn så ble jeg ikke akkurat overrasket over Kongsvingers plassering (av alle landets kommuner landet Kongsvinger kun fem plasser fra bunnen) da det tidligere denne uka ble lagt frem en oversikt over hvilke kommuner det er best- og dårligst å bo i.

Jeg har jo skrevet om Kongsvinger tidligere og får det vel på en måte bekreftet at mine meninger om det bedritne Kongsvinger ikke bare var synsing. Kongsvinger er og blir en bedriten plass hvis du skulle være så uheldig å falle litt utenfor den “normale” besteborgerlige måten å leve på. Jeg skal ikke gjenta meg selv, men det er bare å følge linkene.

Tags: bedriten, besteborgerlig, Kongsvinger

Tid for lokalnytt. Avisa GlÃ¥mdalen rapporterer om at kjeltringer har vært pÃ¥ ferde i bedriften Bama: “Politiet fikk mandag morgen melding om at det var gjort et grovt tyveri fra bedriften Bama i Kongsvinger. Det var knust et vindu, og det var stjÃ¥let smÃ¥snacks og frukt” skriver de.

Litt hyggeligere sak fra samme avis er det at Våler skolekorp hadde sin 50-årsfeiring i helga med både drillpiker, drilldamer og hornmusikk og Min Mening gratulerer

Tags: bama, Kongsvinger, Lokalnytt, Politi, skolekorps, Våler

“En meget glad, overrasket og ikke minst overrumplet Tone Fredheim i Puttaras Venner mottok lørdag Trivselsprisen for 2007″

En skikkelig gladsak i Glåmdalen

Tags: Kongsvinger, Lokalnytt, puttara

Dette er en skam for ordfører Arve Bones (Ap) og en sosialdemokratisk kommune. Arve Bones må reagere og handle øyeblikkelig. Det første han må gjøre nå er å henvende seg til Bjarne Håkon Hansen og spørre om hva de skal gjøre [...] Det er ordførerens hovedansvar at man lager en plan der man sier at Kongsvingers innbyggere skal ha et sosialt hjelpeapparat som gjør at mennesker som faller utenfor blir gjort i stand til å være selvhjulpne i Kongsvingersamfunnet. Det er skamfullt at et så stort antall mennesker skal settes ut til veldedighet [...] Det er og blir et politisk ansvar som ordføreren har et hovedansvar for. Slik det er nå styrer han en kommune der de utstøtte ikke får den hjelpen de har krav på;

sier lederen i Fellesorganisasjonen for sosionomer, barneverns-pedagoger og vernepleiere Erling Segelstad til avisa Glåmdalen om Kongsvinger kommunes sosialpolitikk der (som vanlig er i denne råtne møkkakommunen) de svakeste blir forbigått når budsjettet for kommunen skal lages og må henvende seg til Frelsesarmeen for å overleve.

Tags: ap, Frelsesarmeen, kommune, Kongsvinger, sosialpolitikk

For de av dere som har fulgt med på mine skriverier en god stund, husker kanskje at jeg i fjor høst ble intervjuet av magasinet Henne om min fortid som narkoman. Ettersom jeg mistenker at det er en del av mine lesere som ikke leser Henne så trykker jeg deler av artikkelen her.

I bladet er det to personer som er intervjuet, ei jente ved navn Julie (som jeg forøvrig aldri har møtt og ikke vet hvem er) og meg. Jeg har kun tatt med det som handler om meg i denne artikkelen og klippet vekk det som står om Julie.

Here we go:

[…]

Røros 2006: Turistene har forlatt gatene, den gamle bergstaden har falt tilbake i sin langsomme hverdagsrytme. På byens kaffebar sitter Knut Stian Olsen, 31 år og opprinnelig fra Kongsvinger.

Det er en bra dag, han er kommet seg opp av sengen uten å møte bøygen. Hvis bøygen hadde sperret døren hans denne morgenen, ville han ikke kommet seg ut. Han hadde ikke tort å møte oss. Han hadde lagt seg under dynen og sovet resten av dagen.

Knut Stians bøyg er sosial angst. Ham relaterer den til utstrakt ecstasymisbruk. Det er tre år siden sist pille, som han pleide å sette gjennom skudd i armen. Da stoffet gikk ut, flyttet angsten inn.

I likhet med Julie tilhørte ikke Knut Stian housemiljøet. Det eksisterte ikke på Kongsvinger. Kongsvinger var hjemmefester og brune puber. Og der det var fest, var det piller.

Knut Stian mener det er naivt å bare knytte stoffmisbruk opp mot visse miljøer, eller visse arketyper: den rike kokainmisbrukeren, den hjemløse heroinmisbrukeren, den ellevilt dansende ecstasymisbrukeren. – Det finnes et mellomsjikt av helt vanlige folk som bruker stoff, påpeker han. – Og dem er det flest av. Du ser dem bare ikke.

Selv tok han sin første hvite pille i 1999, idet dundringen fra den store teknofesten døde ut. Han ville teste. Av ren, skjær nysgjerrighet. Pang. Snarveien til himmelen gikk gjennom en pille til 150 kroner. Nå hadde han virkelig noe å se fram til hver helg. Etter hvert ble helgene til hele uker. Han var forelsket i effekten, i følelsen det ga ham. For å finansiere lykken gjorde han brekk i butikker. Han begynte å selge piller over bordet på puben. Når lommeboka var slunken, spedde han på med amfetamin.

Så traff han sin nåværende kone, og flyttet til Oslo. Han hadde jobb en stund, men det varte ikke lenge. – Jeg stjal fra jobben for å finansiere misbruket. Og jeg mottok lønn og arbeidsledighetstrygd samtidig.

På den måten kunne han gå ned på plata og handle til seg og samboeren. Mesteparten av tiden tilbrakte de i leiligheten. Konstant i kjemisk lykkerus, mens livet raste sammen rundt dem. Det spilte ingen rolle. På lykkeplaneten var virkeligheten lysår unna. – Du blir aktiv med ecstasy. I hvert fall tror du at du utretter en hel del. Jeg kunne spille kabal på pc-en 18 timer i strekk uten å merke at tiden gikk.

[…]

I Oslo var Knut Stians form fin så lenge han holdt det gående. For enkelte har ecstasyrusen plutselig snudd seg fra himmel til helvete, men Knut Stian forteller at han aldri hadde dårlige opplevelser i de fire årene han ruset seg. Hallusinasjoner var vanlig: vegger som flyttet seg, askebegre som delte seg i to på bordet. Det skremte han aldri. At det plutselig sa stopp en dag, skyldtes en slags aha-opplevelse.

– Søsteren min plukket oss opp på politistasjonen etter at samboeren min og jeg hadde åkt inn for rus. Vi hadde snakket om å reise fra Oslo tidligere, men det var først etter denne hendelsen at tanken ble klar og tydelig: Nå går det ikke lenger.

Det var en torsdag. Mandagen etter fikk de 1500 kroner av Knut Stians mor, med beskjed om å reise så langt pengene rakk. Endestasjonen ble Røros. De hadde hver sin bag med klær. – Det første vi gjorde var å gå på sosialkontoret. Og hadde det ikke vært for den enorme velvilligheten og hjelpsomheten vi møtte der, ville vi antakelig reist tilbake til Oslo, og vært på kjøret fortsatt.

De tre første månedene var en eneste lang marsj. Knut Stian og samboeren gikk og gikk og gikk, for å lette abstinensene. Hjertebanken, skjelvingen. Og tvangstankene som kvernet rundt i hodet: ”Må tilbake. Må ha stoff.” For virkeligheten som åpenbarte seg nå, var brutalt flat. Brutalt livløs og grå.

[…]

Både for Knut Stian og Julie ble det en jakt på tilværelsen slik den fortonet seg før ecstasy. Et eller annet sted i hjernen ligger minnene fra en tid da lykken ikke var dyrere enn en firkløver på plenen, noen markjordbær på et strå, eller lukten av nystekte vafler. Men var det mulig å få adgang til dette landet igjen? Og om det var mulig å få et såkalt normalt liv, med sine trivialiteter, bekymringer og rutiner, ville det være til å holde ut?

Knut Stian peker på den viktigste årsaken til at han klarte å gå videre: Etter tre måneders frenetisk vandring på Røros ble samboeren gravid. – Når du ser ditt eget barn, er det ikke så mye mer du savner.

Han sier det med en viss modifikasjon, for det hender at han savner den kjemiske ekstasen. Er han lykkelig i dag? Ja. – Men det er to vidt forskjellige former for lykke. Kan ikke sammenlignes. Den jeg opplevde før, var illusorisk. Den jeg opplever nå, er ekte. Jeg foretrekker denne varianten. Samtidig – hvis man spør ham om han føler seg like bra i dag som da han levde i kjemisk lykkerus, er svaret nei. Men det velger han å leve med.

Den sosiale angsten har han forsøkt å bli kvitt gjennom samtaleterapi. Det har ikke hjulpet. Han tror på trening, å utsette seg for situasjoner han egentlig ikke mestrer. For kort tid siden begynte han med arbeidstrening på snekkeravdelingen ved Optimus, en vernet bedrift. Tre dager i uken foreløpig. Han håper det skal gå bra. Angsten har det med å sperre ham inne et par dager i uken. Han vet ikke hvorfor den kommer.

– Angsten er veldig hemmende. Jeg får jo ikke gjort noen ting. Det har hendt jeg har måttet hente guttungen i barnehagen på en av disse dagene, når kona jobber. Da er jeg fysisk utkjørt når vi kommer hjem, selv om det er kort vei å gå.

Men tross alt. Livet er tilnærmet normalt igjen. Sønn i barnehage, kone i jobb på kjøpesenteret, et støttende lokalsamfunn. I dag betyr det alt for Knut Stian.

[…]

That’s it…!

Nå er det godt over 9 måneder siden jeg ble intervjuet til denne artikkelen og 6 måneder siden den sto på trykk. Mye har skjedd i livet mitt på denne tiden. Bl.a er jeg blitt separert og har flyttet fra Røros – til mer sydlige breddegrader. Nærmere bestemt Kirkenær i Grue kommune.

Men jeg må absolutt få legge til en liten ting om innholdet i denne artikkelen, en liten korrigering. Jeg synes nok at vinklingen ble utrolig skjev i forhold til hva slags narkotika jeg brukte mest (og som jeg sa under intervjuet). Mitt hovedbruk var amfetamin, satt med sprøyter, mens artikkelen stort sett handler om ecstasymisbruk.

Ellers er artikkelen helt riktig i forhold til hva jeg sa og mente under dette intervjuet og det er også så nær sannheten jeg kan komme om hvordan jeg har hatt det etter rusmisbruket.

Hele denne artikkelen finner dere i Henne nr.14 oktober/november 2006. Den starter på side 36 og har fått navnet ”Helvetet etter ekstasen”.

Tags: amfetamin, angst, Barn, ecstasy, fest, hallusinasjoner, Henne, heroin, Kongsvinger, narkoman, Narkotika, plata, politistasjon, puben, røros, sosial angst, sprøyter

Dette er en mer detaljert presisering av hva jeg mener om Kongsvinger kommunes selv-feiring og utbytting av de svakeste. Denne ekstrautvidelsen av innlegget “Jeg tror jeg spyr” kommer ettersom jeg selv følte jeg hadde mer å si, men det som gjorde utslaget var en oppfordring fra en leser

For en liten tid tilbake, den 20.april i år, skrev jeg et innlegg her på bloggen som jeg valgte å gi navnet: “Jeg tror jeg spyr“. Det er her jeg kritiserer Kongsvinger kommunes disposisjon av skattepengene til ansattefester når den samme kommunen for budsjettet for i år bl.a foreslo å kutte sosialsatsene til de svakeste i samfunnet med 10 prosent.

Dette er jo helt høl i huet. Se nå her, i denne rekkefølgen gjør man det på den mest fornuftige måten hvis man i Kongsvinger kommune ønsker å arrangere fest for sine ansatte ved en senere anledning og samtidig sitte igjen med litt anstendighet i behold:

1. Først fikser man opp i de sosiale utfordringene man står ovenfor i Kongsvinger kommune (det er selvsagt ikke bare Kongsvinger som har slike utfordringer, men jeg skriver nå engang om Kongsvinger i disse innleggene)
2. Deretter kan man unne seg den festen for å feire at alle har fått det de trenger for å leve et verdig liv i kommunen uansett om de er sosialklienter, spilleavhengige, narkomane, bostedsløse, arbeidstakere, direktører eller Arve Bones osv osv. (man kan med hell gjerne invitere mange av disse “sosiale avvikerne” til disse festene også)

Dette er jo egentlig en kunnskap man får inn så å si med morsmelken om hvilken rekkefølge man bør gjøre slike ting på, ikke sant? Først gjør man jobben ferdig, deretter kan man feire at man har gjort en god jobb… Om man har gjort en god jobb vel å merke.

Å vurdere mulighetene for å ta fra sosialklienter 10 prosent av stønadspengene er IKKE den rette måten å skaffe klingende mynt og overskudd i kommunekassa på, snarere tvert om. Da blir det ikke noe annet enn organisert og legalisert tyveri av de svakeste i samfunnet, reneste utbyttepolitikken iscenesatt av bunnlinjekåte politikere.

Men for enkelte fra Kongsvinger har nok denne kritikken vært en vel tung kritikk å svelge. Ikke for det – jeg står fullt og helt bak det jeg skrev om at Kongsvinger kommune er en bedriten møkkakommune når det gjelder å ta vare på de svakeste borgerne.

Men for dem jeg har lagt merke til at er uenige med meg om mitt syn på denne kommunen så er det noe som ikke stemmer helt med hva jeg faktisk skriver og hva disse kritikerne TROR jeg skriver (eller mener). Jeg sitter igjen med en liten følelse av at noen av kritikerne borte hos Audun tror jeg angriper dem personlig fordi de er kommunalt ansatte og ikke at det er selve kommunens (altså politikernes) bruk og prioriteringen av skattepenger og hva man vil signalisere med bruken av disse skattepengene.

Jeg kritiserte ikke noen av de ansatte i Kongsvinger kommune i innlegget “Jeg tror jeg spyr“, det jeg kritiserte er hvordan kommunen med sine politikere ved roret velger å prioritere de mer populære “hjertesakene” fremfor å virkelig ta i et tak for de som trenger det mest i Kongsvinger kommune. Det er ikke de ansatte i kommunen som trenger denne hjelpen mest, men det var de ansatte som fikk all denne moroa.

Enkelte ganger er jeg litt fristet til å tro at årsaken til disse kuttene hos de svakeste i Kongsvinger er for å lokke disse “annerledes-oppførende utskuddene” til å flytte eller flykte til andre kommuner der man har en litt mer human måte å hjelpe sosialklienter på. Ikke mye bedre riktignok, men ihvertfall litt bedre enn det Kongsvingers folkevalgte bystyrerepresentanter ønsker å betale for å kunne hjelpe sine egne medborgere i en vanskelig situasjon.

Jeg tror at man på f.eks sosialkontoret har en stående ordre som ser omtrent slik ut: “Forestill deg at det er dine egne penger som du skal forsvare og gjemme unna de griske, late og arbeidssky sosialklientene“.

Det som skjer i Kongsvinger er nesten en oppskrift for å skape et samfunn der de som har minst å rutte med skal få enda litt mindre i lommeboka mens de som fra før sitter i (godt?) betalte jobber skal få kommunens feiring av seg selv servert gratis på et sølvfat.

De uheldig stilte brukerne av Kongsvingers sosiale tjenester er de samme brukerne som må lide økonomisk for at den brede besteborgerlige “overklassen” inne på kontorene på rådhuset skal kunne feire seg selv. Feire at de har klart å stramme inn på den økonomiske hjelpen til sosialklienter, flyktninger, funksjonshemmede og andre i en vanskelig situasjon så mye som mulig slik at de bevilgende politikerne i kommunen tar seg råd til å bruke en masse penger på å feire sin egen “genialitet”.

Tags: Arve Bones, fest, Kongsvinger, overklassen, penger, politikere, samfunnet, sosialklienter, sosialsatser, sosialstønad, spy

Møkkakommunen Kongsvinger (som jeg har skrevet om tidligere) arrangerte i går en fest for ansatte i kommunen. Årsaken til denne festen er for å feire budsjettoverskuddet i denne bedritne møkkakommunen.

Og det er nettopp denne feiringen som gjør at jeg spyr. For Kongsvingen kommune har en bedriten måte å skaffe penger til sin feiring av seg selv. Denne feiringen går på bekostning av de svakeste i Kongsvinger (som vanlig er i denne kommunen).

Her er en liste over hva rådmannen mener kommunen må gjøre for å holde budsjettene i år:

*10 prosent kutt i sosialsatsene.
*Tiltaksmidler til flyktningbosettinger tas vekk.
*En helsesøsterstilling forsvinner.
*Funksjonshemmede får kutt på 1,9 millioner. Rammer blant annet tjenestetiden per bruker.
*Pedagogisk psykologisk senter mister en stilling.
*Planavdelingen reduseres med en stilling.
*Redusert veivedlikehold. Teknisk får redusert budsjettrammen med nærmere to millioner kroner.

Til tross for disse forslagene fra rådmannen så har altså Kongsvinger kommune mage nok til å feire sin egen fortreffelighet og overskudd med en fest til en pris av 180 000 kroner for sine ansatte.

Er det rart man spyr av denne møkkakommunen.

Oppdatering:

Det er jo kommunevalg til høsten og jeg må få legge til at denne bedritne kommunen selvsagt er styrt av Ap med SV som haleheng… Stem noe annet enn disse partiene ved valget, stem Venstre

Tags: Kongsvinger, sosialstønad